Når du ser hav møte himmel, og du iblant ikke vet hvor det ene slutter og det andre begynner, da er utsikten god. Når du lenge, lenge kan følge seilbåtene krysse mot vinden eller lense langsomt hjemover, da er utsikten god. Og når du tenker at du kanskje skal ønske deg en ny og bedre kikkert til jul, da er utsikten god.

Og da er du kanskje i Hulvika. Der skogen slipper taket og terrenget skråner ned mot en åpen og stadig bredere fjord. Der 29 hytter skal bygges og gi nye opplevelser til sine nye eiere.

Kjøreturen fra Oslo tar under en time. Ved Vestby møter du en annen og roligere verden, og etter noen kilometer i grønn skog er det lyset og åpenheten som tar deg imot i Hulvika. Hyttene er plassert øverst i skråningen mot Oslofjorden, vendt mot vest og sør. På den andre siden av fjorden, i vest, skimtes Filtvet og Tofte, mot sør er det mest saltvann og båter.

En kjapp spasertur, på en blindvei og en liten sti, tar deg ned til vannet. Her er rullesteiner og svaberg. Når vind og bølger er beskjedne, kan du ta et morgenbad her. Ønsker du mer strandliv og bading, er Hulvika – som hyttefeltet får sitt navn fra – kun en liten spaser- eller sykkeltur unna mot sør. Innerst i den særpregede vika finnes sandstrand, gressmatte, toaletter. Og på begge sider – og rundt neset; vennlige svaberg med god plass til alle.

Tar du beina eller sykkelen fatt nordover, kommer du først gjennom det sjarmerende tunet på Kjære Gård. Og nedoverbakken derfra ender på Krokstrand. Navnet kommer fra den nærliggende gården Kroken, men her er slett ingen krok. Snarere et innbydende og åpent område med finfine bade- og rekreasjonsmuligheter. Her er en romslig sandstrand, svaberg, kiosk/kafé, toaletter, dusj, det hele fint tilrettelagt også for bevegelseshemmede.

Og ta gjerne turen videre mot nord. Her går Kyststien, altså ruten som er særlig tilrettelagt for å være nær vannet. Hvor langt du vil følge den, avhenger av din egen lyst og evne.

Et nærmiljø med bading og friluftsliv både i sør og nord, altså, i tillegg til utsynet som alltid vil være rundt deg på hytta. Med en sommersol som på kvelden er så utholdende at den nærmest må trues ned bak åsene der i vest.

Og på samme måte som veien tilHulvika er kort, er veienfraHulvika kort: Mot nord ligger idylliske Hvitsten og sjarmerende Drøbak, mot sør ligger historiske Son og den passe store småbyen Moss. Det er bare å forsyne seg – og det kan du lese mer om på de neste sidene.

Du kan nesten svømme dit. I hvert fall padle eller kjøre båt. Og selvsagt kjøre bil. Veien fra Hulvika til Son er på alle måter kort.

Det er ingen dristig spådom at Son vil bli et kjært sted for den som har hytte i Hulvika. I Son spaserer du inn i historien – og inn i en sjarmerende nåtid. Med spisesteder, butikker, gallerier, fredede hus, verneverdige båter og et yrende havneliv. Her lever roen og travelheten side om side.

Det var i havnen her det begynte. Her er den dypeste naturlige havnen i indre Oslofjord, godt skjermet mot vær og vind. Noe våre forfedre oppdaget tidlig. Allerede i år 1342 er det sikre tegn på aktivitet og bebyggelse her. I hollendertiden, fra ca. 1550 til 1850, vokste Sons betydning raskt. Stedet ble en viktig tømmerhavn, her ble skipet ut store menger tømmer hugget i områdene mellom Son og Hølen. Formuer ble skapt, og Son fikk egne tollrettigheter. Og store tollinntekter.

Velstanden den gang er stadig godt synlig. Murbygget Thornegården (bygd 1641) og tømmerhusene Stoltenberggården og Spinnerigården bringer historien nær, det samme gjør Hiutfeldtgården (der et utkast til grunnloven skal ha blitt utformet), Meierigården, Gullikgården og Dørnberghuset (hjemmet til den eksentriske billedkunstneren Carl Dørnberger). Her er også det mer trangbodde Jostushuset, et fiskerhjem fra ca. 1750. Sammen med den gamle smia fra Soons gamle båtbyggeri (navnet ble skrevet med to o’er fram til ca. 1890) og sprøytehuset til Soon Brandvæsen huser fiskerhjemmet i dag Son Kystkultursenter, beliggende sentralt ved havna. Ved brygga utenfor dupper et vakkert knippe godt bevarte trebåter. Den båtinteresserte kan sitte lenge på en benk på brygga og bare nyte; gamle og nye farkoster, livlig trafikk ut og inn.

De gamle husene er i aktiv bruk, de rommer bl.a. apotek, galleri, kaféer og leiligheter, de er med på å bevare Son som en levende plass. Der det ikke lenger handler om tømmer og seilskuter, men om spisesteder og et moderne handelssted. Med fagfolk av mange slag: Snekkere, advokater, tannleger, rørleggere, elektrikere, kiropraktorer, båtservice, frisører m.m. Skulle du dessuten ønske deg en Porsche, ja, så ligger det en diger bilbutikk mellom Son og E6.

De mange aktivitetene har ikke ødelagt Sons «livsgrunnlag», altså vannet. Siden slutten av 1800-tallet har Son vært et populært badested. Den gang kom mange av badegjestene med rutebåt fra Oslo, i dag handler det mest om egne båter og biler. For bademulighetene er stadig mange og gode og lett tilgjengelige. Nærmest er Sonsstranda og Skutebauen, og har du båt, er Sauholmen en kjappkjapp tur mot sør. Litt lenger mot sør ligger øya Gjøva. Og vil du bade på den «moderne» måten, med boblebad og nogo attåt, byr Son Spa på 2000 kvadratmeter spa-velvære (og 148 hotellrom, alt i vannkanten).

Også for båteiere er Son et godt sted. Sonskilen båthavn er tilgjengelig for alle som ønsker båtplass, her tilbys også vinteropplag, service og drivstoff. Son Gjestehavn byr på 100-120 gjesteplasser (døgnleie). Og et bedre utgangspunkt for båtturer både innover og utover i fjorden finnes knapt.

Hvis du vil dra på shopping, er dette et av de siste stedene du bør oppsøke. Men søker du ro, hav og natur, kultur og historie, er Hvitsten en tur – eller helst mange turer – verd.

350 innbyggere, stort sett hvitmalte hus, ca. 600 hytter rolig plassert på knauser og mellom trær. Ikke en eneste butikk. Og knapt en kafé; kun i helgene om sommeren. Ingen skal beskylde Hvitsten for å lokke til seg tilreisende. Men noen finner veien likevel. Fordi Hvitsten er nok i seg selv.

Som naturlig havn kan Hvitsten ikke måle seg med Son. Men allerede i vikingtiden bodde det fintfolk her; Ingrid, halvsøster til kong Harald Hardråde og hennes mann Nevstein. Og her vokste det fram et ladested og en viktig utskipningshavn for tømmer og is. På 1800-tallet la skipsredere sine skip i opplag her, og mannskap og offiserer bosatte seg i området.

En driftig kar var Petter Olsen (1821-1899). Han startet rederiet som senere fikk navnet Fred. Olsen, og familien Olsen har i alle år senere satt sitt sterke preg på Hvitsten. I 1887 skjenket Petter og kona Bolette både bedehus og skole til stedet, en skole som i dag er kontorbygg for noen av rederiets virksomheter. Også kirken, brunmalt og bygget i stavkirkestil i 1903, er en gave fra Bolette. Og selv om den første Fred. i 1902 flyttet rederidriften til Oslo, er familiens nærvær stadig sterkt. Ikke minst er familiegodset Lysedal et fremtredende innslag, sentralt plassert i bukta.