Edvard Munch, Solen

Her kunne de kjøpe hus (trolig for en billig penge) eller leie seg inn for kortere eller lengre perioder. Hit kunne de komme fra Kristiania uten å bruke dagevis på reisen. I 1879 ble Østfoldbanen tatt i bruk, og med sine staffelier og fargeskrin kunne malerne stige av toget i Vestby, i Hølen eller nær Son. Med hest og vogn kunne ferden gå videre, fortrinnsvis ut til steder ved fjorden.

Hvem som kom først, er ikke godt å si. Men da familien Lasson i 1877 kjøpte Rammebråten nær Hvitsten, ble stedet et samlingssted for kunstnere. Døtrene Oda og Bokken ble selv begge kjente kunstnere, og hit kom Fritz Thaulow, Christian Krogh (som lenge var gift med Oda), Hans Jæger og Holger Drachmann m.fl..

Oda Lasson

Med sin væremåte og sin kunst utfordret de kraftig sin samtid. Ketil Bjørnstads vakre sang «Sommernatt ved fjorden»handler om Hans Jæger og Oda Lasson som sitter i en pram ute på fjorden ved Hvitsten. Det er Odas søster som betrakter paret fra sitt vindu på sommerstedet.

Theodor Kittelsen var også med i kretsen. I 1892 kjøpte han seg eget hus i Hvitsten, og årene han tilbrakte her, var blant hans mest produktive. Bl.a. skal han ha funnet inspirasjonen til «Nøkken» i det nærliggende Haugertjernet.

Her fikk også Edvard Munch lys og inntrykk som førte til noen av hans mest kjente bilder, bl.a. «Alma Mater» som pryder Universitetets aula på Karl Johan. I 1911 kjøpte Munch eiendommen Nedre Ramme, og her hadde han sommerbolig og atelier fram til sin død i 1944. En kultursti er etablert her, og Nedre Ramme er under restaurering og vil inngå i en stor Munch-satsing og billedgalleri som Petter Olsen bygger opp. Åpning trolig i 2020 (les mer på www.ramme.no).

Som med sine raske, slanke motorbåter fraktet det ulovlige brennevinet fram til ivrige kjøpere. Markedet ble neppe dårligere da også hetvin ble forbudt i 1917. Oslofjorden ble en tumleplass for smuglerne, som til å begynne med kjørte varene helt inn til hovedstaden.

Men da politiet økte innsatsen, ble det fjorden utenfor Drøbak som ble smuglernes operasjonsområde; her var fjorden bredere, skjulestedene flere. Spritkanner ble kjøpt fra flere frakteskip i internasjonalt farvann utenfor Færder. En armada av lokale båter  fraktet kannene videre til en rekke lossesteder. Son ble kjent som et smuglerparadis der brennevinskanner kunne bli losset på torvet mer eller mindre åpenlyst. Lensmannen holdt til i Hølen, og de gangene han dukket opp, skal det ha vært lett for smuglerne å unngå ham. 

Smuglerkongen Ernst Bremer fra Strömstad

Den sterkt bevæpnede tollkrysseren «T 1» ble en farlig fiende for smuglerne i Oslofjorden

For en dyktig smugler må Hulvika ha framstått nesten som en drøm. En smal vik, i stor grad skjermet for innsyn, med strand og kjørevei helt ned. Et ypperlig sted for å gjemme seg for tollbåtene og for å losse og laste brennevin. På hestekjerrer gikk spriten så videre, gjennom skogen, til Kristiania og andre salgssteder. Geskjeften var godt kjent blant lokalbefolkningen, og det skal ha vært god underholdning for stedets smågutter å sitte bak trærne og følge med på aktivitetene – og på dramatikken da tollbåtenes søkelys sveipet over fjorden.

Her ble også lagt planer om litteratur. Romanen «Smuglere» (utgitt 1935) er blitt kjent som den store beretningen om denne tiden. Den er skrevet av Arthur Omre (et pseudonym for Ole Arthur Anthonisen) som selv hadde vært aktiv som smugler, særlig på vestsiden av fjorden. På slutten av smuglerkarrieren var han ettersøkt av politiet og bodde hos slektninger i Son. Her kom politiet på sporet av ham, og Omre flyktet til Kjøvangen (like ved Hulvika) der han spurte sagmesteren om å få leie hus.

Smuglere (1935), Arthur Omre (Ole Arthur Anthonisen)

Han fortalte at han skulle skrive en bok. Men skriveperioden må ha vært kort, for etter to-tre uker reiste han til hjembyen Horten, meldte seg for politiet og tok sin straff. Romanen ble skrevet ferdig i fengslet eller i tiden etterpå.

Smuglerne tjente raske og gode penger. Men i 1927 var «eventyret» over. Etter en folkeavstemning ble det igjen tillatt å selge brennevin (og hetvin) i Norge, Vinmonopolet overtok som viktigste salgskanal. Og i Hulvika ble lovbruddene færre og badegjestene flere.   

Raskt blir det sendt varsel til festningen på Oscarsborg. Der blir kanonene klargjort, og kort etter smeller det. I grålysningen synker krysseren «Blücher» i Drøbaksundet, og 830 tyske soldater omkommer i det kalde vannet.

I dag er militærvakten borte, men stedet der den holdt til, Stjernås Orografstasjon, finnes fremdeles. Her, i skogen mellom Krokstrand og Emmerstad, ligger et interessant krigsminne, nå ivaretatt av Vestby Historielag. Men en orografstasjon…? Hva i all verden er det? De færreste kan svaret i dag. Og det er ikke rart, for teknologien har ikke vært i bruk siden krigen.

En orografstasjon er rett og slett et tydelig punkt i terrenget som ble brukt ved avstandsmåling. Kanonene på Oscarsborg trengte bistand for å bli korrekt innstilt, og det sørget et «strålekart» for. Fire orografstasjoner ble bygd sør for Oscarsborg, to på hver side av fjorden, og de leverte altså måledata til festningen og kanonbesetningen der.

På Stjernås fantes en høytliggende knaus uten trær, med åpne siktlinjer mot nord og sør. Og her ble bygget et avstands- og observasjonspost. Delvis sprengt ned i fjellet, dels bygd i betong og utstyrt med observasjonsåpninger, metallskodder og en tredør. Et enkelt tårn bygd i tre understreket plasseringen.

Da det virkelig gjaldt, i noen minutter grytidlig den 9. april, sviktet viktige deler av avstandsmåleren på Oscarsborg. Men kanonene traff likevel «Blücher», takket være erfaring og kunnskap innhentet i årene før. Og beskjeden om tyskernes nærvær i fjorden kom fra knausen på Stjernås. Der en liten, men interessant del av historien stadig kan oppleves.